Terror og krig er stadig i nyhetsbildet de årene borgerkrigen er i Sri Lanka. Men Gud holder sin hånd over modige pionerarbeidere de første årene.
Gunnar og Magnhild Thorstensen med barna Stig og Siri og Hildur og Arnfinn Andås
Gjennom natten til den 21. august 1984 kruser det store flyet fra Pakistan mot Colombo. Ombord er to familier, fire voksne og åtte barn. Via København har de reist med Sri Lanka som mål. Flyet lander med et dunk på Katunayake flyplassen utenfor Colombo. Den tropiske natten slår imot dem. Gunnar og Magnhild Thorstensen, Bo og Nina Martinsson med barna blir møtt av Hildur og Arnfinn Andås, som har ankommet et par dager før. De blir tatt med til et gjestehus i Negombo, en mils vei nord for flyplassen. I stummende mørke står de utenfor og banker kraftig på døren. Døren blir åpnet og skjelvende skrever de over mennesker som ligger og sover på gulvet i mørket. Gjestehuset er gammelt og uten elektrisitet, med bare en stor seng midt i hvert rom. Barna er vettskremte, så Gunnar og Magnhild tar rundt hvert sitt barn og sovner omsider etter den lange reisen. Da morgenen kommer har bildet forandret seg. De ser ut på havet med sine evige bølger som slår mot stranden og palmer som svaier i morgenbrisen.
Men det var ikke bare idyll som møtte dem. Borgerkrigen mellom tamilene og singaleserne hadde allerede startet i 1983, så overalt var det politi og soldater med våpen som kontrollerte veiene. Det ble innført portforbud og sikkerhetskontroller.
Bomber smalt – noen ganger bare fem minutter etter at Gunnar hadde vært på stedet. I 1987 tiltok volden ytterligere. Da den indiske statsministeren Rajive Gandhi besøkte øya ble han slått med en geværkolbe av en av æresvaktene. Folk ventet det verste. Opprøret var i full gang. På vei hjem fra trykkeriet, etter å ha passert Kelani River, passerte Gunnar brennende biler. Midt i veien lå en veltet buss i fyr og flamme. Mobben sto på sidene med murstein i hendene og han ba inderlig til Gud om at han skulle ta hånd om Magnhild og barna i dette infernoet. «Om noen hadde skutt meg gjennom hjertet da, hadde jeg ikke dødd, for hjertet var i halsen», skriver han senere. I vill fart kjørte han gjennom smale smug og bakgater for å komme unna mobben. Vel hjemme ble han mottatt av kone og barn og falt sammen i gråt. Fra verandaen ser de skolen til barna gå opp i røyk.
Men det var ikke bare De Tamilske Tigrene som lagde problemer. Også en marxistisk gruppe i sør som kalte seg «Peoples Liberation Front», drev ren terror og satte opp sine egne veisperrer og portforbud. Gunnar får et brev til kontoret med en liste over ting som han må gjøre i forhold til trykkeriet og arbeiderne. Om dette ikke blir etterfulgt vil han bli skutt. De hadde bilnummeret og boligadressen hans. Med denne dødstrusselen griper frykten ham. Han hadde allerede arrangert å flytte, så han gikk i skjul på en ukjent adresse. En dag hører han skuddsalver like utenfor huset. Resten av familien var heldigvis i Norge på det tidspunktet, men de kom etter en tid tilbake til Sri Lanka.
Misjonærflokken ved trykkeriet i 1985
Uroen gir seg ikke, men livet og arbeidet på trykkeriet må allikevel gå videre. En morgen våkner familien av at huset rister. Ting faller ned fra hyllene. Rett borte i parken ser de en røyksøyle. De kaster seg i bilen og kommer til åstedet før politi og ambulanse. Der finner de ruiner på begge sider med et kjempestort krater i veien. Rester av bildeler og mennesker henger i trærne og ledningene rundt omkring. En varebil med sprengstoff hadde blitt detonert idet en militær kolonne med forsvarsjefen kom forbi. 29 mennesker var drept og mange skadd.
Marxistene innfører igjen portforbud med beskjed om at alle som beveger seg utenfor døren i Colombo, vil bli skutt. Gunnar har imidlertid denne dagen avtalt å plukke opp noen av arbeiderne til trykkeriet fra Raddoluwa, da all annen transport er stanset. Med Bibelen i hendene spør han seg selv om han er rede til å dø. Øynene faller på versene: «Om jeg lever, så lever jeg for Herren og om jeg dør, så dør jeg for Herren. Om jeg lever eller dør, så hører jeg Herren til.» Veiene er øde og arbeiderne blir hentet.
Årene går, og det er etter hvert ikke bare situasjonen i samfunnet som suger kraft. Med gamle og nye arbeidere er det stadig utfordringer. Cliff Reimer fra Canada ble en god støttespiller i denne tiden. Arnfinn Andås hadde etter hvert flyttet til India og deltok derfor ikke lenger i de daglige prosessene ved trykkeriet.
Med mange nye arbeidere fra ulik bakgrunn og med ulik forståelse av ordet «samarbeid», skaper dette problemer. Misforståelser dukker lett opp, og Gunnar føler seg mer og mer alene. Cliff Reimer hadde etter hvert reist tilbake til Canada etter 30 års arbeid i misjonen. Gunnar sier selv: «Magnhild var den eneste jeg hadde å dele ting med.» Helt siden hun kom til Sri Lanka har hun utrettelig arbeidet blant folket som evangelist. Hun er hver dag ute og deler ut Ordet og ser mange mennesker komme til tro. I Gunnars tunge stunder forteller hun begeistret om sine opplevelser og løfter ham opp i en ellers vanskelig tid.
Vi har kommet til sommeren 1993. Situasjonen topper seg, og en dag kjører Gunnar ut til stranden for å be. Etter en lang stund kjører han tilbake, setter seg ved PC-en og skriver sin oppsigelse. Han kan ikke se noen måte å fortsette arbeidet på under de rådende omstendighetene.
Han føler seg fratatt all myndighet som leder. Når alle vil være sjef, går det galt. Magnhild fikk se oppsigelsen om kvelden. Hun var dårlig og hadde vært ut og inn av sykehuset det siste året. Etter å ha bedt sammen, konkluderer de med at deres tid på Sri Lanka er over. De har gitt de ni beste årene av sitt liv – og alle krefter er uttømt. Dagen etter leverer han brevet til styret for trykkeriet, ringer Arnfinn Andås og forteller at han har sagt opp. Etter å ha lagt på røret, setter Gunnar seg ned og gråter.
Gråter gjør de begge også den dagen de i 1993 sitter på flyet og forlater Sri Lanka.*Skriften sier: «Gråtende går de ut og bærer sitt såkorn, med jubel kommer de tilbake og bærer sine kornbånd.» (Sal 126,6). Magnhild og Gunnar opplevde det motsatte!
Etter den avslutningen Gunnar og Magnhild fikk på Sri Lanka, har de tjent Gud både i Norge, i Hong Kong og i Kina. I 2003 måtte de vende tilbake til Norge, og Gunnar fikk diagnosen posttraumatisk-stress-syndrom. De kunne da med rette, stilt seg spørsmålet: «Var det vi hadde gitt våre ni beste år til, forgjeves?» Gunnar Thorstensen avslutter sitt notat med disse ordene:
«Jeg er takknemlig for at jeg i dag ser at det ikke var forgjeves, men at Guds ord har blitt trykket og nådd ut til millioner av mennesker over hele kloden, og mange har blitt frelst.»
*Barna bodde da hos sine besteforeldre i Norge
Bearbeidet av Roar Haldorsen Strat – etter notat fra Gunnar Thorstensen